Vellykkede dekrypteringer har felles en kort liste over ingredienser: et stort nok tekstmateriale, et kjent eller beslektet språk, og helst en tospråklig inskripsjon. Når en eller flere mangler, stopper selv genial analyse opp. Dette er linsen for denne filen. Vi begynner med to skrifter som ble lest, og går deretter over til de som ikke har blitt det.
To referansepunkter: hieroglyfer og lineær B
Løst Rosettasteinen, funnet i 1799 nær Rashid i Nildeltaet og holdt i British Museum siden 1802, bærer ett dekret i hieroglyfisk, demotisk og gresk. Den greske teksten kunne leses; den inneholdt navn som Ptolemaios, og det ga Thomas Young og deretter Jean-François Champollion et fotfeste. Champollions Lettre à M. Dacier fra 1822 slo fast at hieroglyfene kombinerte lydtegn og betydningstegn, og hans kunnskap om koptisk, en sen form av egyptisk, ga språket.
Kilde: British Museum, EA 24; J.-F. Champollion, Lettre à M. Dacier (1822).
Lineær B hadde ingen tospråklig tekst. Arthur Evans gravde ut tavler i Knossos fra 1900, og Carl Blegen fant flere i Pylos i 1939. Alice Kober viste på 1940-tallet at ord endret endelser etter faste mønstre, de såkalte «Kober-tripletene». Michael Ventris bygde et rutenett av lydverdier på dette arbeidet og kunngjorde i 1952 at språket var en tidlig form av gresk. Sammen med John Chadwick publiserte han Documents in Mycenaean Greek i 1956. Senere funn bekreftet tolkningene.
Kilde: Ventris & Chadwick, Documents in Mycenaean Greek (1956); M. Fox, The Riddle of the Labyrinth (2013).
Lineær B ble løst fordi det fantes nok tekst til å finne mønstre, og et kjent språk ventet for enden av dem. Fjern en av delene, og metoden har ingenting å feste seg på.
Riddle Garden Frenzys redaksjonelle sammendrag av Chadwicks fremstilling i The Decipherment of Linear B (1958)Lineær A
Åpen Lineær A, brukt på minoisk Kreta omtrent fra det 18. til det 15. århundre f.Kr., er forfaderen til lineær B. Fordi mange tegn ligner hverandre, kan forskere bruke lydverdiene fra lineær B og uttale lineær A-ord med rimelig sikkerhet. Problemet er at de resulterende ordene ikke samsvarer med gresk eller noe annet kjent språk. Korpuset er lite, rundt 1,400 inskripsjoner, de fleste korte administrative opptegnelser. Å lese lydene er ikke det samme som å forstå betydningen.
Kilde: J. Younger, Linear A texts in phonetic transcription (University of Kansas); GORILA-korpuset, Godart & Olivier.
Indus-skriften
Åpen Flere tusen inskriberte gjenstander er bevart fra Indus-sivilisasjonen (ca. 2600–1900 f.Kr.), mest små stempelseglere fra steder som Harappa og Mohenjo-daro. Inskripsjonene har i gjennomsnitt rundt fem tegn. Det finnes ingen tospråklig tekst, og språkfamilien den tilhører er ukjent. Iravatham Mahadevans konkordans fra 1977 og Asko Parpolas korpusbind gjorde systematisk studium mulig.
Debatten omfatter til og med spørsmålet om tegnene i det hele tatt er skrift. I 2004 hevdet Steve Farmer, Richard Sproat og Michael Witzel at de var et ikke-språklig symbolsystem. I 2009 publiserte Rajesh Rao og kolleger en entropianalyse i Science som antydet språklignende struktur; kritikere svarte at statistikken ikke kunne skille språk fra andre ordnede systemer. Dette er fortsatt et omstridt spørsmål, ikke et avgjort ett.
Kilde: Farmer, Sproat & Witzel, EJVS (2004); Rao et al., Science 324 (2009).
Rongorongo
Åpen Omtrent to dusin trегjenstander med innskårne rongorongo-glyfer er bevart fra Rapa Nui (Påskeøya), spredt over museer, blant annet Santiago Staff i Chile. Linjene går i omvendt boustrofedon: leseren snur tavlen opp ned ved hver linje. Thomas Barthel identifiserte en månekalendersekvens på Mamari-tavlen, som Jacques Guy videreutviklet i 1990. Utover det er tolkningene ubevist, og det diskuteres fortsatt om rongorongo er eldre enn den europeiske kontakten i 1722.
Voynich-manuskriptet
Åpen Beinecke Rare Book and Manuscript Library MS 408 ved Yale University er oppkalt etter bokselgeren Wilfrid Voynich, som kjøpte det i 1912. Radiokarbontester ved University of Arizona i 2009 datert pergamentet til 1404–1438. Dette dater dyrehuden, ikke nødvendigvis skriften, selv om blekkanalyser ikke har funnet noe som er inkonsistent med perioden.
Påstanden
Voynich-manuskriptet har blitt «løst» (en påstand som er kunngjort gang på gang, på mange språk).
Kildene
Ingen foreslått løsning har gitt en konsistent, gjentakbar oversettelse som uavhengige spesialister godtar. Statistiske studier viser ordfrekvensmønstre som ligner naturlig språk, noe som også gjør en meningsløs forfalskning vanskeligere, om ikke umulig.
Under vurdering
I 2022 publiserte François Desset og kolleger en foreslått dekryptering av lineær elamittisk i Zeitschrift für Assyriologie, basert på innskrevne sølvbegre med parallelle kileskriftnavn. Den har fått god mottakelse hos noen spesialister og er stilt spørsmål ved av andre. Vi fører den som Omstridt inntil uavhengig arbeid bekrefter eller avviser den.
Neste: se hvordan bevarte tekster kan lede, og til tider villede, søket etter tapte steder.